Denne oppskrifta ble sendt inn av Sigdal Bygdekvinnelag til Norges Bygdekvinnelags oppskriftstafett i 2012.
I boka «Tradisjonsmat og kultur i Sigdal og Eggedal» – utgitt av Folkemusikksenteret i Buskerud i 1999, i samarbeid med blant andre bygdekvinnelaga i Sigdal og Eggedal – kan vi lese at kling stadig er på gjestebudsborda. Til riktig god kling brukte man gjerne en kopp med smult og en kopp med rømme til en pott mjølk eller saup.
Det var om å gjøre å være rask til å få klingen under et plagg etter steikinga. Den måtte holde seg varm til den skulle smøres, for om den var kald ble den sprø og vond å smøre. Lefse ble til «kling» først når den var smørt. Fra gammalt av var det bare smør de klinte (smurte) med, og de brukte fingrene til det. Men smøret hadde lett for å bli «kladdint» på den måten, så det blei gjerne til at de brukte en «jonge» – en bordkniv til det. På slutten av 1800-tallet begynte de å ha sukker på klingen i tillegg.